Ariel

Følg linkene i listen under for å navigere denne siden.

Om

Ariel er luftånden i Shakespeares "Stormen". Det er også navnet på båten som Englands største lyriker gikk ned med den 8. juli 1822 utenfor La Spezia i italia. Shelley var selv som Ariel, tilhørte luftens element, men inntil videre fanget av jorden.
Kampen mellom luft og jord, frihet og konvensjon, lidenskap og moral er stykkets universelle tema.

Handlingen
Ariel er bygget over episoder i den unge Shelleys liv og er et stykke om kunstens grunnvilkår. Innholdet er basert på trekk i hans biografi, men det er først og fremst et idédrama, slik at handlingen stiller seg temmelig fritt til hans fysiske biografi. Det er både romantisk og ”barokt” i den forstand at det knytter sammen så vel komedie og det farseaktige som melodrama og tragedie. I første akt møter vi den unge Shelley og hans forhold til Harriet Westbrook, datter en av kjøpmann. Han rømmer med henne og de gifter seg i Edinburgh. Så treffer vi i en tenkt episode Shelleys litterære krets i Edinburgh, med satiriske og maleriske portretter av Byron og Leigh Hunt. Første akt ender med at Shelley svikter Harriet og hun drukner seg i Hyde Park mens Shelley blir fratatt sine barn. av skifteretten.

I andre akt møter vi Shelley i Italia. Der han oppdager at naturen gjør opp for menneskenes degenererte adferd. Men også her kommer tragediene. Han mister sitt barn med Mary under en tyfusepidemi og reiser til Roma. Siste akt er Shelleys siste dager i La Spezzia. Han får besøk av en gammel venn, men denne kjenner ikke igjen dikteren som nå er trukket inn i seg selv. I en monolog på terrassen gir Shelley uttrykk for sin egen skyldfølelse i forhold til Harriets død, og han ser sin egen nærme seg. Siste scene er stormen utenfor la Spezzia og forliset med seilbåten Ariel. Her er det den strie ånd som blir hjemkalt til gudene. I siste scene der Shelley kremeres på stranden opplever vi en rituell avskjed med en dikter som inspirerer andre.

Pressen skrev

"Til å være debutant har Uthaug tatt et dristig steg. Utilfreds med den sosialrealistiske tradisjon utvikler han skuespillet henimot det sjelelige. I scener som er realistiske nok og som vil kreve et stort utstyr i teatret, tøyer han stykkes konflikt ut og opp. Ambisjonene er ikke små.. Med sin sans for det gedigne slår han opp et bredt lerret, der tragedien får utspille seg i den store stil. Daglig kost i det litterære Norge er dette ikke." Jan E. Hansen, Aftenposten

Omtalt i følgende aviser

Morgenbladet: Ariel, kampen mellom luft og jord intervju med Jan E Hansen

Arbeiderbladet: Romantikk og opprør i nytt norsk drama intervjuet av Bjørn Granum

Utdrag

2. akt, fjerde scene Italia, i villaen Casa Magni ved La Spezia

Shelley har nettopp residert et dikt for Jane som sitter overfor ham med gitaren. Det mørkner.

JANE: Så vakkert det var, Percy!

SHELLEY: Synes du det, Jane? Nei – det vakre er noe annet. Det er ikke bundet til ordet som et dikt, til formen som en skulptur eller til notene som en melodi. Det vakre … er selve den lysende idéen om det vakre – alt annet er bleke gjenskinn. Men jeg har skuet det i bilder som er den eneste måten vi dødelige kan skue det på, i bilder nær beslektet med drømmen. Jane, jeg har sett det. Du kan tenke deg en fange i et mørkt hull – han klarer kanskje en eneste gang å heise seg opp etter armene til sprinklene i gluggen. Et ørlite øyeblikk henger han der og blendes av den ufattelige skjønnheten i sollyset. Til å begynne med ser han ingenting Men eter hvert som han vender seg til lyset, får han tak i konturene i verden der ute, men lenge kan han ikke bli hengende, de veke armene holder ham ikke lenger, og han styrter fortvilet til bunnen av fangehullet. Men han har sett lyset, har sett friheten, og minnet om at det eksisterer holder ham oppe, skjønt det er smertefullt for ham å vite at han er innesperret i mørke. Dette diktet Jane er minnet som lever i erindringen, minnet om sollyset der oppe …

JANE: Du har vel aldri skrevet slik som her i Italia, har du vel?

SHELLEY: I England var det for trangt for min poesi. Jeg higet ut, ut til havet, viddene, de dype skogene, ja endog til himmelrommet. Jane! Jeg ville være den lidende naturs dikter, men først og fremst ville jeg være selve himmelrommets dikter. Jeg følte det som om jordens ramme ble meg for trang, jeg måtte sprenge den – jeg måtte ut dit hvor skyene piskende driver over stormene.

JANE: - og enda lenger.

SHELLEY: Jane, jeg har jo sagt deg at vi er bundet og lenket til jorden. Det er vår tragedie, men også vår styrke, for dermed kan vi prøve kreftene våre. Keats snakket om en blomsterlenke, men hvor blomstersmykket den enn er, er det dog en lenke – det er selve hjertestrengen som holder igjen. Og ingen skjønnhet kan skildres annet enn i lidelse. For oss er skjønnheten, ja friheten og sannheten uoppnåelig.

JANE: Men er vi slik bndet som du sier, hvordan får vi så kraft til å stevne ut?

SHELLEY: Jeg trodde at eide en denne kraften, så gav resten seg slev. Men etter hvert har det gått opp for meg at dersom den ikke brukes vil den forsvinne og vi blir like dorske, åndelig sett, som den mest firkantede samfunnsborger. Det er derfor de aller fleste mennesker aldri kan bli seende fordi de ikke bruker kraften som er i dem. Men denne kraften eksisterer ikke uavhengig av – la oss si tyngdekraften. Nei, det er i kamp med elementene at vi får styrke. Men da må vi også finne oss i å bli satt på den hårdeste prøve. Du husker sagnet om Prometheus?

JANE: Han som stjal ilden fra gudene?

SHELLEY: Ja, men det var kun et bilde. Prometheus er den kjempende og lidende menneskeånden. Gud holder hele universet i sitt autoritære grep og tolererer ikke menneskets frihetslengsel. Derfor lenket han ham til klippen over Kaukasus’ dyp så ørnen kunne komme og hakke i hans lever.

JANE: Et grusomt bilde!

SHELLEY: Og så sant. Sannheten er grusom. Men kjærligheten er den onde overlegen, og med kjærlighetens kraft vinner Prometheus sin endelige seier – og da kan universet tone med i den store befrielsen. Men hvor mang evet dette?

JANE: Ikke mange, skulle jeg tro.

SHELLEY: Nei, for hatet regjerer her i verden, og så lenge hatet tidobles fra dag til dag, så lenge vil Prometheus bli hengende i sine lenker til evig skjensel. Han må frigjøres, Jane – menneskeånden må frigjøres, og det er vi som skal gjøre det.

JANE: Og da vil vi få se skjønnheten?

SHELLEY: Ja, men ikke misforstå. Det er ingen mild og enkel skjønnhet vi får se, men en grusom skjønnhet, en fryktelig skjønnhet. Det gir oss visjoner av smerte, angst og fortvilelse … Jane!

JANE: Ja

SHELLEY: Spill for meg, Jane.


JANE: (spiller) Slik?

SHELLEY: Det er godt. Musikken er alt. Bak ordene, formene, farvene – bak bildene og illusjonene – der vil vi finne musikk. Musikken er sjelens stemme. Tal til meg, Jane.

(Jane spiller fortsatt)

Når du spiller slipper liksom jordkreftene taket, former går i oppløsning og glir over i noe annet. Vi frigjøres. Jeg ser.

JANE: (stanser spillet) Hva?

SHELLEY: Nei, fortsett, fortsett. Slik ja, bare slik kan visjonen vedvare.

JANE (spiler igjen) Ser du et dikt?

SHELLEY: Slutten, Jane. Jeg ser slutten. Eller om du vil – begynnelsen.

JANE: Det er et dikt?

SHELLEY: Det er ikke noe "dikt" – det er selve diktet. Skapelsen, Jane – og fullendelsen. Spill videre!

(Jane spiller stadig mer inntrengende. Shelley setter seg, faller i en slags trance med lukkende øyne. Han begynner å resitere, først famlende, så etter hvert mer og mer inntrengende.

Den ånd hvis velde jeg har manet frem i sang
slår ned i meg: Min sjels farkost driver
langt fra kyst – langt fra den trange havn
hvis seil aldri opp mot stormen stevner.
Den tunge jord og høye himmel revner!
Jeg føres mørkt og farefullt av sted
og fra dets indre selve himmelen favner
blant evighetens ånder det lys enhver kan se
når Adonais sjel, som stjernen skinner ned!

Jane ser på ham mer og mer forskrekket, Tilslitt lar hun gitaren falle ut av hendene. Scenen i mørke.


2. akt, femte scene

Shelley som bor på Casa Magni, en villa ved La Spezia i Italia, har nettopp hatt en
samtale med en venn som er kommet fra England for å besøke ham. Samtalen har virvlet opp mange ting i Shelleys liv. Det er sent. Shelley er alene.

SHELLEY: Det er så underlig, men helt fra jeg kom til dette stede, har jeg følt at noe er i gjære – noe jeg ikke kan stanse eller gjøre noe med. Og aldri har jeg følt meg mer beskyttet enn nettopp her. Ha! Far skulle sett denne villaen Casa Magni med sin innskrift over porten: ”Adgang kun for ateister og fritenkere”. Det ville tatt livet av ham. Hør hvor bølgene slår nedenunder, slik en drømmende sang. Hva var det? Nei, ingenting. Trolig bare bølgene.

SHELLEYS STEMME: Percy Bysshe Shelley!

SHELLEY: Hvis det var bølgene, har de en merkelig menneskelig lyd!

STEMMEN: Hvor lenge har du tenkt å være tilfreds med dette?

SHELLEY: (snur seg rundt) Hva var det?

STEMMEN: Hvor lenge har du tenkt å være tilfreds?
(Blir stående midt i værelset)

SHELLEY: Hvilken demon er det da som er kommet til meg i skikkelse av en jeg kjenner – meg selv? Er det mulig? Har jeg fremmanet denne skygge i min egen hjerne, eller er det andre makter materialisert? Men den vil meg noe. Jeg må høre etter!


STEMMEN: For siste gang, Bysshe – er du tilfreds?

SHELLEY: Tilfreds? Tilfreds med dette? Hvordan kan noen som bærer drømmen i sitt indre være det?

STEMMEN: Vær så beredt.

SHELLEY: Der ble den borte. Forsvant i den tynne luft! Så enkelt – en luftspeiling i mitt eget rastløse sinn. Og dog så jeg den klart. Er du tilfreds, tilfreds med dette? Hvilket underlig spørsmål ringer i mitt sinn? Under meg ligger Speziabukten så mørk og forlokkende – jeg vil slå dørene opp til det hvite stjernelyset.

(Går til altandøren, setter den på vidt gap.)

(Roper)

Jeg lengter til natten, når vil den komme?

(Scenen i mørke.)