Den kosmiske smie

Følg linkene i listen under for å navigere denne siden.

Om

Den visjonære dikter-maleren William Blake (1757-1827) er et av de store unntaksmennesker i historien. Han kjempet mot alt som kunne innsnevre bevisstheten, var motstander av rasjonalismen og skapte en personlig mytologi som belyser motsetningene og samspillet mellom kreftene i menneskesinnet.

Med innblikk i esoteriske retninger og religiøse subkulturer på 1700-tallet, går forfatteren inn i Blakes verden og fører oss gjennom hans mytologiske diktning fra Uskyldens og erfaringens sanger til de store visjonære og apokalyptiske diktverkene Milton og Jerusalem.

Uthaug gir et bilde av en kunstner som levde sitt liv trofast mot sin oppgave:
"å åpne menneskets udødelige øyne innover til tankens verden, inn til evigheten, som hele tiden utvides i Guds bryst, den menneskelige fantasi."

Den kosmiske smie er i handelen. Den kan skaffes gjennom bokhandlere eller nettbokhandlere som www.haugen.no

Pressen skrev

En intellektuell kraftprestasjon
"Det er så avgjort grunn til å sette et stort kryss i taket ved utgivelsen av Geir Uthaugs gedigne bok. Dette er det første helhetlige verk i Skandinavia om den visjonære dikteren og billedkunstneren, som for øvrig så de to kunstytringer som to sider av samme sak: De spirituelle krefters innflytelse på menneskesinnet. …Geir Uthaug har med sitt uendelig rike og mangslugne verk stått for et intellektuelt krafttak. Ett er det omfattende komplikasjonsarbeidet det må ha vært bortimot uoverskueligg å gjennomføre. Uthaug er dertil en meget fin gjendikter." Terje Stemland, Aftenposten 4. des 2000


Ein sjeldan glede
" ”Det er sjeldan ein kan lærte så mykje med så stor glede som ein kan frå ei bok som Den kosmiske smie, og med oppslagsdelen bakerst i boka ligg alt til rette for vidare Blake-studium. Og det er ei bok som kjem på norsk, i Norge. Det fortener Uthaug en gratulasjon for, og det får han herved frå meg." Øivind Vågnes, Dag og Tid. ”Nærare Blake” Des 2000

Enestående … et overflødighedshorn af indsigt
"Det er det lille forlag Batzer & Co, tidligere Roskilde bogcafé der udgiver denne enestående bog om William Blake. Enestående fordi den er den hidtil bedste og mest kvalificerede indføring i Blakes liv, digtning og tid, som vi har på dansk, fristes man til at sige, selv om
Bogen faktisk er på norsk…. Den er skrevet av Geior Uthaug, der har studeret Blake de siste 10-15 år. Han har nu samlet al sin viden på 600 sider, og der er faktisk ikke én overflødig side i den. Den er et overflødighetshorn av indsikt i Blakes værker – vel at merke indsigt af den type, som man ikke lige erhverver seg på et aftenskolekursus."
Fleming Andersen i weekendavisen Aktuelt, København. Des 2000

Overvældende
"Den kosmiske smedje er overvældende i enhver forstand. Trods sine 600 sider er den aldri træg at komme igennem, sproget flyder, og det er vanskelig ikke at stoippe op undervejs og juble i sit stille sind over, at en så mangefaceteret skikkelse som William Blake har eksisteret på vor jord.
Blake som erkendelsesteoretiker, som kunstner, fritænker og anarkist, trykket kan lægges mange steder; Uthaug når næsten hele vejen rundt i sit engagerende portræt." Erik Jørgensen, Information jan 2001, "Linjen der afgrændser verden", helside

Mektig om Blake
"Med den kosmiske smie har Geir Uthaug levert sjølve boka om Blake på norsk.... Han skapar eit samensett bilete av ein total kunstnar av den typen som aldri sluttar å fascinere oss.
Uthaug har utført et kjempearbeid. Han får fram at Blake sitt verk speglar mennesket sin lagnad og samansetning på ein så innsiktsfull og sammansett måte, at det alltid vil vera noko å henta der. Og alltid noko ein ikkje får tak i. Så har da Norge fått sin biografi om denne kunstneren. Den bør mange finna fram til." Helge Torvund, Dagbladet, 3. januar 2001

Imponerende Blake-biografi
"Her er smittende engasjement i massevis og mye lærdom å hente." Kjeld-Willy Hansen, Østlandsposten

Praktbok om William Blake
"Det er i det hele tatt et skattkammer av en bok, langt bedre utstyrt enn mange av samme slag." Stavanger Aftenblad

"Et velsmidd produkt av et enormt og imponerende arbeid." Karin Joynt

Grunnsten
"Det finnes ingen sterk Blake-tradisjon i Skandinavia, men Geir Uthaugs fremragende bidrag har kvaliteter i seg til å bli en grunnstein – også fordi han så generøst henviser til andre som har helt forskjellige tilnærmingsmåter til Blake og hans kosmologi enn ham slev. Aldri går han seg vill i Blakes voldsomme, inspirerte og mangetydige metaforer, og han synes med denne biografien å ville gjøre dikterens ord til sin egen biografiske sannhet: ”Mindre enn alt kan ikke tilfredsstille mennesket." John Stanghelle, Vårt Land

Forbilledlig
"Som biografi, altså endda over en mann hvis liv der ikke er alverden at skrive om, er Uthaugs bog noget nær forbilledlig. Den holde fast i sin overskuelige, kronologiske fremadskriden, samtidig med at den uden at miste overblikket både får trukket lange linier tilbage til Blakes åndelige og samfundsmæssige bagland, og læser sig dybt ned i hans værker." Jakob Levinsen, Berlingske Tidende 27. januar 2002

"Det er en av de store fortjenester ved Uthaugs biografiske bedrift, at den gjør meget du af Blakes obskure indspirationer. Herved bliver bogen ikke bare en biografi, men også en rapport om hele den mystiske understrøm i europæisk åndsliv, der oftest henvises til fodnoterne eller overlades til snævre esoteriske cirkler." Asger Brandt, Kristelig Dagblad, DK.

"Geir Uthaug har skrevet en praktfull bok." Ny tid.

Utdrag

Treet i Peckham Rye, fra Den kosmiske smie

Det finnes en tegning William Blake laget av seg selv som voksen fra den tiden da han bodde i Felpham i Sussex. Det er en enkel skisse, røft, nesten barnlig kladdet ned, i grove trekk, som om han bare vil gi et riss av det aller viktigste - mannen Blake, hagen med felter av plen, de skyggeaktige konturene av trær, og omrisset av et hus med vinduer, dørkarm og et skråtak. Men blikket trekkes mot høyre hjørne på tegningen, hvor vi ser et menneskelig vesen med utstrakte armer. Denne skikkelsen er ikke forbundet med bakken, den svever på skrå over mannens hode, og synes å komme ham i møte, i lekende opposisjon til Newton og tyngdekraften. Blake har tegnet møtet med engelen som han hevder besøkte ham og dikterte til ham i haven i "Felphams dal", men har han ikke også tegnet på enkleste måte som et barn ville ha gjort det - barnets møte med en transcendent virkelighet? Bak engelen står en gruppe trær, som synes å ha noe med engelens tilstedeværelse å gjøre, akkurat som den deltar de i en slags rytmisk, lekende, rituell dans, som om også de gir uttrykk for det immaterielle ved sitt vesen.

I eldre år fortalte Blake selv til journalisten og skribenten Crabb Robinson om sitt første møte med engler. Han var mellom syv og ni år da han etter en av sine lange landlige turer befant seg blant trær og åpne marker i Peckham Rye, som dengang var en liten landsby, mange mil syd for London. Et tre fanger hans oppmerksomhet. Når han kommer nærmere ser han at det er fullt av engler. Til Crabb Robinson gir han en tilleggsopplysning: "Vingene deres skinte i grenene lik stjerner."

Blake, som sjelden unnlot å snakke om den veiledning han mottok fra åndelige hjelpere, hadde aldri i voksen alder nevnt episoden fra barndommen med et ord - bortsett fra til Catherine, hans fortrolige livsledsagerske. Det er som om han har gjemt på dette første åndelige uforberedte og uskyldige synet - og gjemt på konsekvensene - gjennom hele livet, som en dyp hemmelighet som sikkert ga hans liv den spesielle retning det fikk. En gutt som ser engler i et tre, er allerede merket. og hvis han prøver å dele denne opplevelsen med andre, setter han for alltid et skille mellom seg og dem. I en verden som er opptatt med de dagligdagse praktiske ting og gjøremål, er englesyn nødt til å skape problemer.

Hva slags syn hadde han hatt? Vi vet ikke, men det holder ikke å betrakte episoden som en fargerik anekdote. Englesyn var like uvanlige på 1700-tallet som de er det i dag. Men også i dag rapporteres det om mennesker, og da gjerne barn, som hevder å ha sett engler. Det kan ha med det å gjøre at vi står ved årtusenskiftet, en symbolsk overgang til en ukjent fremtid og føler oss litt mindre skråsikre på den rasjonalistiske og trygge forklaringsmodellen, men iallefall virker det som det er en større interesse for og akseptasjon av engler enn før, noe Harold Bloom er inne på i sin populære bok Omens of Millennium. Engler, ånder, krefter, himmelske vesener, budbringere - vi kan kalle dem hva vi vil. Det går, blir det hevdet, usynlige linjer gjenom ethvert menneskes liv som danner kraftfelter, og hos enkelte spesielt utrustede mennesker kan det virke som disse linjene blir så sterke at de nærmest materialiseres, kanskje til og med i form av visuelle, oversanselige opplevelser. I hvertfall er det sterke bevegelser i deres sjeleliv som gir deres liv en spesiell retning. Gjennom hele vår åndshistorie blir det fortalt om sterke, mirakuløse, og uforklarlige hendelser. Kroneksempler er vel Saul som får se et blennende lys ved Damaskus og kastes av hesten, eller bondejenta Jean D’arc som hører stemmer som gir henne kraft til å bli landets redningskvinne. La oss dvele ved to anekdotiske og symbolske hendelser - som begge har treet som midtpunkt. Den ene er en naturlig observasjon, den andre et syn som sprenger naturlovene - nemlig Newtons betraktning av eplet som faller til jorden, og Blakes iakttagelse av et tre fylt av engler. De to bevegelser- den ene empirisme og naturlov, jordbundet, den andre en protest mot alle naturlover - det ene gir støtet til en banebrytende empirisk teori, det andre er opptakten til et liv viet den inspirerte kunst.

Gutten som så synet møtte det ikke med skepsis eller frykt, ikke engang undring. Han tok imot synet på en naturlig måte, og hans sinn fyltes med glede. Slik var også verden! Et stort tre med blader som suser i vinden er i virkeligheten bolig for engler! Han befinner seg ennå i den mentale tilstand han senere skal kalle frem og beskrive i "Uskyldens sanger". Han er et barn, og har opplevd noe som for alltid gjør at han vil bære barndommen med seg, ja at han på mange måter i sitt sinn alltid forblir som et lite barn. Englene han hadde sett kom ikke med noe budskap. De talte ikke til ham, i bibelsk, profetisk forstand. De var heller ikke allegorier eller symboler, for han aner ikke hva allegorier og symboler er - de tilhører den intellektuelle, voksne del av bevissthetslivet. Hva er de da? De er der som levende bilder - de taler uten ord eller begreper til hans skapende, kunstersjel, fantasidelen i hans innerste, uforfalskede vesen. Inntrykket av dette synet må ha vært viktig for hans formbevissthet. På et stadium i barndommen skal Blake ha hørt ordene: «Blake, bli en kunster.» Jeg innbiller meg det var etterklangen av det ordløse synet av treet på Peckham Rye. Eglesynet fylte hans sinn, og i motsetning til den gang han hadde sett ansiktet i vinduet i huset i Broad Street, og var blitt redd og skremt, fylte de hans sinn med glede.

Men hvor stort var ikke fallet fra denne første, spontane følelse av lykke og fylde og til det som ble episodens etterspill. Da Blake kom hjem til foreldrene i Broad Street hadde han ennå ikke lært å gjemme hemmeligheten i sitt hjerte, han gikk rett til faren, fylt av synet han hadde sett. James Blake, vet vi, var fortrolig med engler - litterært sett. Han trodde på dem, men hadde aldri møtt dem, og ventet det nok heller ikke. Han nøyde seg med å lese om dem i Bibelen, i mystiske pamfletter som ble sirkulert blant religiøse håndverkere, kanskje sågar hos Swedenborg. Men å lese om dem er én ting - å se dem, enten direkte eller i fantasien, (for Blake kom det ut på ett) er noe ganske annet. Man kan tenke seg at unge Blake kommer styrtende og vil si noe slikt som; "Far, det du har fortalt meg er sant. Jeg har sett det, englene finnes, og de satt i et tre i Peckham Rye og slo med de stjernebesatte vingene sine!" Man skulle kanskje tro at James Blake ville bli henrykt over å ha fått sin tro på den åndelige verden bekreftet, men hans reaksjon ble en helt annen. Han ble irritert, rasende. Kanskje trodde han det ikke, når det kom til stykket likevel. Kanskje han mener at gutten ville sette ham på prøve, James Blake må ha trodd at sønnen drev ap med ham, noe som ikke bare vitnet om mangel på respekt for faren, men også gjorde narr av farens forbilde, bibelen. Men det er også tenkelig at James Blake ikke avviste påstanden, ja, at han var beredt til å tro på den, men nettopp av den grunn hadde enda større grunn til vrede. For var det noen mening i at han, et voksent og intelligent sannhetssøkende menneske måtte seg seg åndelig forbigått en sin vesle sønn? At denne jyplingen skulle få mystiske opplevelser som ble nektet ham? Og sinnet løp av med James Blake. Gutten fortjente pryl! Og James Blake, den antiautoritære radikale småkjøpmannen, dissenteren, liberaleren, motstanderen av kongemakt i staten og korporlig avstraffelse i skolen og i hjemmet, hentet stokken for å banke fornuft inn i guttungen. Noen biografer sier at Blake faktisk fikk pryl, andre mener at hans mor la seg i mellom og hindret den fysiske avstraffelsen, fullbyrdelsen av farens mishag. Opplevelsen skapte et sår i forholdet mellom den unge Blake og faren, som vel aldri ble ordentlig leget - kanskje det hadde en god del med "fremmedgjøringen" å gjøre. Blakes forhold til farsskikkelsen og faderlig autoritet viser seg senere i hans kunst. Han avbilder farsskikkelsen som en gold, herskesyk gammel mann som bender og kuer verden under sin vilje. Og på et trykk som bærer tittelen "Erfaringen" bruker en gammel, hvitskjegget og svaksynt olding (utstyrt med store briller), en overdimensjonert saks til å klippe vingene av en liten gutt. Morens kjærlighet, derimot, nedfeller seg også i et kvinnebilde - barmhjertigheten, er nesten alltid kvinnlig og moderlig hos Blake. Enten farens mishag skyltes vantro, misunnelse eller sjalusi, smertet det sønnen dypt. William hadde allerede opplevd fallet fra Uskyld til Efaring. Han hadde spist av kunnskapens tre, og kunnskapen var bitter å ete, men han hadde også høstet en viktig erfaring - han hadde lært hvordan verden tar imot englesyn og beskytter seg mot åpenbaringer - nemlig med en hånd løftet til slag.